Ingen god ode

Travis: "Ode To J. Smith"
(Red Telephone Box/Tuba, 2008)

Med sitt sjette album har skottene i Travis funnet fram elektriske gitarer for å rocke som «i gamle dager». Dermed får vi ikke lenger de enkle og nesten plagsomt fengende poplåtene bandet er blitt så kjent for, men en blanding av The Kinks-pop, anakronistiske grønsjriff og tradisjonell FM-rock framført uten glød og humør. Her veksler Travis mellom å høres ut som et Big Bang uten Øystein Greni, et Supergrass uten humoristisk sans og et Oasis uten arroganse. I tillegg avsløres Fran Healys stemme som svært begrenset og spak der den bak fuzzgitar og grøtete produksjon presser fram tomprat («I'd tell you anything/If I had anything to say», som det heter i «Something Anything»). Karakteren kan virke streng, plata er jo ikke vond mot øret, men den er likevel så uoppfinnsom, tam og lite inspirerende at man som elsker av god popmusikk rett og slett ikke kan finne seg i det.