Små og store øyeblikk

Motorpsycho: "Little Lucid Moments"
(Rune Grammofon/Musikkoperatørene)

Siden denne plata til Motorpsycho kommer samme dag som den nye til R.E.M. er det fristende å trekke en liten parallell. Mellom grupper som, uten å ligne hverandre i det hele tatt, har lekt seg med formlene i mange år. Og som nå vender tilbake til ur-utgaven av seg selv. For Motorpsycho handler dette om å fordype seg, strekke ut og rett og slett fortape seg i musikken. Da går gjerne noe tapt for mange av lytterne. For band som Motorpsycho er nok dette et større problem for lytterne enn for dem selv.

Albumet åpner med den 21 minutter lange tittellåten. Ikke mindre enn en suite, i fire deler. Den er typisk for hele plata, der den går gjennom mange faser, som til sammen bekrefter gruppas forkjærlighet for progrocken - og aldri så lite fri jazz. Alle sporene har konvensjonelle rockelåter som midtpunkt, med uforutsigbar oppbygning rundt. Det eneste vi kan være sikre på er at alle søkende partier før eller senere ender i kaskader av gitar, bass og trommer. Den nye trommeslageren Kenneth Kapstad markerer seg som en kapasitet som pisker bandet til gamle høyder. Det er denne lyden som imponerer mest på plata.

Motorpsycho lever i beste velgående som en egen organisme. De lever ut sine fantasier om ekstensive jamsessions, de spiller og spiller, tungt, tett og tøft. Som komposisjoner er derimot låtene mindre utfordrende denne gangen. «She Left On The Sun Ship» et er kvarters speisa ritual som kanskje høres science fiction-aktig ut i utgangspunktet, men som musikalsk minner om selvopptatte synder fra tilbakelagte tider i rockehistorien. Det er opp til avslutningslåten «The Alchemyst» å sette fyr på albumet på ordentlig. Stillheten etter siste akkord er rungende.