Drømmende og drønnende

The Cure : "4.13 Dream"
(Fiction/Universal)

Mens man puster lettet ut når band som AC/DC nekter å endre formelen, blir man litt mer skeptisk når Robert Smith og The Cure etter tre tiår insisterer på å fortsatt være seg selv.

Når man setter en ny The Cure-plate i spilleren handler det ikke så mye om helhet som det handler om detaljer, og det er som regel her djevelen ligger, som en litt pompøs overdrivelse i en gitarvegg eller litt for lite leppestift i et refreng. For oss som fant troen på The Cure igjen med «Bloodflowers» (2000), vil «4:13 Dream» likevel være en ny opptur, om enn ikke så stor at vi snakker om en ny «Disintegration» (1989).

Her gnager gitarene dypt (Porl Thompson er tilbake), melodiene er først antydende, så drønnende og innimellom frenetiske, om de da ikke er gjennomskinnelige eteriske slik bare Robert Smith kan skrive dem når han er på sitt mest vaklevorne. Og det er han selvsagt her også. Tematisk trekkes han innimellom mot den endelige grensen, med vegrer seg heldigvis mot å krysse den. I stedet fyller han bevisstheten med kjærlighetens lunefullhet, sanger som hyller det uperfekte i det ene øyeblikket og det uoppnåelige i det andre. Han er ikke redd for å blottlegge verken følelser eller skam, heller ikke politiske og religiøse meninger, og det er denne formidlingstrangen som gjør at Robert Smith heller ikke denne gangen holdt hva han lovet, og la ned bandet for godt. Når vi hører låter som «The Only One», «Sirensong», «Underneath the Stars» og «Sleep When I'm Dead», er vi glade for det.

«Bittersweet Again» synger han på «Freakshow», og setter dermed fingeren på følelsen som gjennomsyrer så vel hele karrieren til The Cure som sangene på «4:13 Dream». Etter en kreativ kanossagang gjennom 1990-tallet, har The Cure reist seg igjen på de siste platene, laget gode låter og unngått å bli en parodi på seg selv i en tid da nettopp dette bandets image utgjør malen for en ny goth-bølge der ytterligheten er «emo». Men Smith dyrker nå engang disse følelsene som skaper empati og lidenskap hos dem som fanges i hans verden av vonde, selvmedlidende og drømmende tekster, som ved nærmere ettersyn aldri er så dystopiske som de først virker.

«4:13 Dream» er noe av det mørkeste han har laget, og det ligger vel en slags utvidet statusrapport i antydningene om at disse 13 låtene bare er begynnelsen av et pågående plateprosjekt som består av langt mer alvorstyngende saker. De resterende 20 låtene som ble veid å funnet for tunge til denne «lette» førsteplaten, skal danne en egen utgivelse. Djevelen ligger som sagt i detaljene hos The Cure, og noen ganger går han tydeligvis under navnet Robert Smith.