Eksplosjonsartet angrep

AC/DC: "Black Ice"
(Columbia/SonyBMG, 2008)

AC/DC er seg selv lik, og takk for det! Dette australske bandet ville ikke tålt en formmessig fornyelse. Åtte år etter CD-en «Stiff Upper Lip», fortsetter de ufortrødent med eksplosjonsartet kraft og låter som går rett til angrep på ryggmargen. De er også det foreløpig siste i rekken av rockens monstre som vekkes til live i en tid da verden igjen er mottakelig for hardrock.

Brendan O'Brian (Pearl Jam, etc.) har skrudd lyden opp og latt bandet dyrke sin egen signatur. Angus Young spiller gitar som Brian Johnson skriver tekstene, det vil si enkelt, lettfattelig og uhyre virkningsfullt. Young stråler av hardegget gromlyd, breier seg i «duckwalken» og lar riffene appellere til våre mest basale følelser. At Brian Johnson så synger som en tørst 31-åring og ikke som en fetert rockestjerne på seksti pluss, tjener helheten. Tre av låttitlene hans inneholder frasen «Rock 'n' roll», og låter som «Smash 'n' grab» og «Decibel» snakker for seg.

28 år etter «Back In Black», som var vannskillet og en for bandet livgivende hyllest til avdøde Bon Scott, befester «Black Ice» inntrykket av et band som overlever alt. Det eneste som mangler er variasjonen innenfor mønstret og viljen til å virkelig gå «over toppen», men alle som kjenner foten rykke bare ved suset av et Angus-riff, vil enes om at «Black Ice» holder solid høy standard.