Den gode følelsen

Marit Larsen: "The Chase"
(EMI, 2008)

Et slørete bilde av en robåt i sommerbrisen, med en gammel radio i akterenden og Marit Larsen bak årene. Et stemningsbilde som fanger hennes nye plate «The Chase» så godt som noe, tidløst, svalt, nostalgisk og underveis. Marit Larsens nye plate handler mer om følelsen av at popmusikk kan bety forskjellen på en god og dårlig dag, enn om hvorvidt hun lager radiohits.

«The Chase» er kvalitetspop som snører og luller deg inn i en falsk trygghetsfølelse, forårsaket av dobbeltheten som vi etter hvert er blitt vant med fra Larsen. En sang som «Is It Love» er et godt eksempel, klassisk stor og ambisiøs pop, gjennomført svulstig arrangert, men med et kokett sting som balanserer det naivistiske og nesten barnlige sukket i refrenget. For teksten er i motsetning til vokalen langt fra barnlig søt, den er anklagende og stolt, og det er dette som redder Larsen fra å bli for «snill» i uttrykket. Når det er sagt har hun begynt å gå i ring rundt sine egne temavalg, og snerten i vendingene kommer ikke lenger uforvarende. Spørsmålet blir da om temaet kjærlighet i alle dens fasetter er uuttømmelig utover «The Chase».

Enn så lenge gir tekstene musikken friksjon. Kåre Vestrheim har igjen skrudd sammen lydbildet, og latt den britiske, nesten beatleske klassiske oppbygningen prege bruken av piano, mens detaljrike og luftige flater varierer låtene fra det helt neddempede og nakne, til det storslåtte og fantasifulle. Selv spiller Marit Larsen på alle sansene, og har en iboende trygghet som låtskriver og artist som overbeviser og fenger langt utover den enkle popens umiddelbare nedslagsfelt.