Krigføring i gråsonen

"Flammen og sitronen"- Ole Christian Madsen
(Danmark/Tyskland, 2008)

En av Danmarks mest kostbare filmprosjekter noensinne, basert på den sanne historien om de sagnomsuste motstandsmennene Bent Faurschou-Hviid (Thure Lindhardt) og Jørgen Haagen Schmith (Mads Mikkelsen). Førstnevnte kalt «Flammen» for sitt ildrøde hår, sistnevnte kjent som «Sitronen» fordi han engang jobbet på et sitronpresseri.

Året er 1944, og sammen kjører de København rundt for å henrette kollaboratører og nazisympatisører, som medlemmer av motstandsgruppen Holger Danske. Sitronen er i hovedsak en sjåfør og medhjelper, som sliter med nervene og forholdet til familien. Den iskalde jyplingen Flammen har imidlertid ingen problemer med å drepe. Han ser på nazikollaboratørene som skadedyr, og mener at «det eneste man kan gjøre er å fjerne dem en etter en, til det ikke er flere igjen». Men så innleder han et forhold til spionen Kitty Selmer (Stine Stengade), en «femme fatale» som muligens er en dobbeltagent for nazistene. Og da de får ordre om å henrette henne, mister Flammen fotfestet.

Etter en drøy time tar historien en brå U-sving ut i paranoia, og byr på noen reale overraskelser for de av oss som mangler inngående kunnskaper om forhistorien. Det blir stadig vanskeligere for radarparet å skille allierte fra fiender i dette uoversiktlige kaoset av løgner, bedrag og dobbeltspill - og stadig vanskeligere for oss i publikum å stadfeste om de er modige krigshelter, eller fanatiske terrorister. Det er en av filmens styrker at den nekter å gi oss noen enkle svar på disse dilemmaene, og historien har en psykologisk dybde som går på tvers av den nostalgiske krigsromantikken. Heldigvis har «Flammen og Sitronen» samlet sammen et elitelag av danske skuespillere som virkelig kan få fram disse nyansene. De to hovedrolleinnehaverne er på hvert sitt vis helt glimrende her, og Mads Mikkelsen får igjen bevist at han er en av Skandinavias mest spennende skuespillere.

Etter danmarkspremieren har historikerne i hjemlandet kjeklet mye om sannhetsgehalten i «Flammen og Sitronen», og moret seg med å påpeke faktafeil og fiktive elementer. Med tanke på at åpningsteksten stadfester at filmen er «fritt basert på virkelige begivenheter» har regissør Madsen og medmanusforfatter Lars Andersen gitt seg selv stort alburom til å dramatisere hendelsene. Det gir dem dessuten ryggdekning at de etterforsket temaet i solide åtte år, og på veien gravde opp ny dokumentasjon og ferske vitnemål. Så det meste er tettere opp til sannheten enn man kunne ha trodd. «Flammen og Sitronen» er kanskje i overkant stilisert og melodramatisk med tanke på temaet, men dette er en knakende god historie som er vel verdt å fortelle. Det skal bli spennende å se om den norske Max Manus-filmen vil klare å nå opp til dette nivået!