Frisk ferieflørt

"Vicky Cristina Barcelona"- Woody Allen
(USA/Spania, 2008)

Av alle adjektiver som kan brukes for å beskrive de over førti filmene Woody Allen har laget i løpet av karrieren, er neppe «sexy» det første man drar fram. Allikevel, her er han i den spanske sommervarmen, med en romantisk sexkomedie om to ungpiker som vikler seg inn i en intens kjærlighetsaffære med en lidenskapelig kunstner under en ferietur i Gaudís hjemtrakter. Dog med en besk undertone, selvfølgelig. Cristina (Scarlett Johansson) er den frilynte bohemsjelen som hopper på da kunstneren Juan Antonio (Javier Bardem) spaserer bort til restaurantbordet deres en varm sommerkveld, og foreslår en romantisk helgetur til Oviedo, med god vin og het sex for dem begge.

Bestevenninnen Vicky (Rebecca Hall) lar seg slett ikke forføre av den spanske sjarmøren, til det er hun altfor overanalyserende, forknytt og forlovet. Hun blir allikevel med på turen for å holde et våkende øye på den impulsive blondinen. Da Cristina kollapser med matforgiftning må Vicky tilbringe helgen på egen hånd sammen med Juan, noe som ender med en het natts pasjon hun har vanskelig for å glemme. Ukene går, Vicky gifter seg med den kjedelige forretningsmannen Doug (Chris Messina) og belager seg på et liv i småborgerlig apati. I mellomtiden innleder Cristina et hett forhold til Juan Antonio - som bare blir hetere da hans store kjærlighet dukket opp igjen. Ekskona Maria Elena (Penelope Cruz), en eksplosiv, selvdestruktiv naturkraft som snart hopper til køys med dem begge.

Etter å ha laget tre filmer på rappen i England fikk Allen en invitasjon om å filme sitt neste prosjekt i Barcelona, med alle utgifter dekket av byens myndigheter. Det blir ingen spansk trilogi fra Allen (som allerede har filmet sin neste komedie, «Whatever Works», i New York), men oppholdet i sørlige breddegrader ser ut til å ha gjort den gamle nevrotikeren godt. «Vicky Cristina Barcelona» nyter godt av at Woody nærmest kan plukke fritt på den øverste hylle av skuespillertalenter. Scarlett Johansson ser ut til å ha blitt Allens hus-muse etter rollene i «Scoop» og «Match Point». Hun er som vanlig mer dekorativ enn direkte dyktig, men Allen har da heller ikke gitt ungjenta en rolle som krever for mye av henne. Mer imponerende er britiske Rebecca Hall, som er det nærmeste filmen har til en Woody Allen-substitutt. For tretti år siden hadde hennes rollefigur trolig blitt spilt av Diane Keaton, for tjue år siden Mia Farrow - og Hall er minst like bra som noen av dem.

De største stjernene her er imidlertid kjæresteparet Cruz og Bardem, som gjør maksimalt ut av de forslitte klisjeene om varmblodige spanjoler. «Vicky Cristina Barcelona» tar erketypene fra «ferieromanse»-sjangeren, og gir dem en Woody Allensk vinkling. Disse publikumsvennlige grepene er nok mye av grunnen til at filmen har blitt en uventet kassasuksess i statene, men neppe årsaken til av Allen har laget den. For dem som måtte tro at dette bare er en lettbent, romantisk komedie blir slutten en kalddusj av resignert, melankolsk livsvisdom. Ifølge Allen er de færreste i stand til å forandre seg, vi fortsetter bare å følge være innprogrammerte mønstre, uansett hvor selvdestruktive de måtte være - og vi står i veien for vår egen lykke. Så mye for en «happy ending», da.

Det merkes av Woody ikke lenger er en fyr som bruker overdrevent mye tid på å skrive manus, og det er tvilsomt om noen andre enn ham kunne ha sluppet unna med en klinisk fortellerstemme som så til de grader staver ut nyansene i historien. Man kan fortsatt høre Allen klimpre i vei på sin gamle skrivemaskin under flere av dialogscenene, og dette er fortsatt en gammelmodig historie - men langt fra en gammelmannsfilm. Det er imponerende i seg selv at 72-åringen byr på en ny film hvert bidige år, uansett vær og føreforhold. Enda mer imponerende er at «Vicky Cristina Barcelona» er så full av liv og lidenskap.