Tilgivelsens element

"deUSYNLIGE"- Erik Poppe
(Norge, 2008)

«Schpaa» var anslaget, «Hawaii Oslo» var filmen som gjorde Erik Poppe til ett av de mest spennende filmnavnene i Norge, og som la lista høyt for denne tredje filmen i den løst sammenknyttede «Oslo-trilogien», med manus av Harald Rosenløw-Eeg. Mens «Hawaii, Oslo» var en febermettet og urban labyrint av en historie, er «deUSYNLIGE» (ja, den heter faktisk så) en lummer og lammende film om tilgivelse, sorg og egenverd.

Filmen tar utgangspunkt i et møte, men dramaturgisk og fortellermessig sett tar heller ikke «deUSYNLIGE» første og letteste vei mot målet. Jan Thomas har sonet ferdig straffen for at han sammen med en kamerat stjal en barnevogn med en liten gutt i, med det til følge at gutten døde. Han har hele tida nektet skyld for selve dødsfallet, og har nå fått jobb som organist. Moren til den drepte gutten, Agnes, har funnet sin måte å leve videre på, sammen med mann og to adopterte barn, men søker svar på spørsmålene om hva som egentlig skjedde den dagen sønnen døde. Nå forstår hun ikke hvordan en hun oppfatter som en barnemorder kan spille så sterkt og lysende som Jan Thomas gjør i kirken, og den nære relasjonen han har til presten og hennes lille sønn. Filmens fortelling sirkler sakte og uforutsigbart rundt disse tre ulike skjebnene, og på ett tidspunkt forsvinner nok et barn.

Filmen drøfter muligheten av å gå videre i livet etter en tragedie, tilgivelsens natur i lys av det personlige instinktet og ansvarsfraskrivelsen, fortielsen og løgnen. Erik Poppe er ikke redd for å gå under huden og løfte fram det vonde, og han er heller ikke redd for å sette spørsmålstegn ved ondskapen. Med Rosenløw-Eegs realistiske og sterke historie som grobunn matres figurene, og fortellermessig veksler Poppe nesten umerkelig mellom to historier sett fra Jan Thomas' side, og fra Agnes' side.

To referanser er på hvert sitt underlige vis slående. Den ene er en annen trilogi, «Benken», «Arven» og «Drapet» signert Per Fly, rett og slett fordi Poppe har en lignende måte å bruke atmosfære som fortettet katalysator i handlingen på. Den andre referansen går mer direkte på filmens tematikk og underliggende klangbunn: Tim Robbins' «Dead Man Walking». Poppes film er på lignende vis sterkt universell, med fokus på graden av selverkjennelse.

Det er også befriende å se en norsk film med en skuespillerutvelgelse som ikke frir til den allerede etablerte «stjernefaktoren». Jan Sverre Valheim Hagen blir likevel godt etablert i høst med roller i både «De gales hus» og «Max Manus». I Poppes film er han skremmende god som den plagede Jan Thomas, mens Ellen Dorrit Petersen balanserer sin unge prest og mor på en måte som gir tilgivelsens lunefullhet et ansikt. Petersen, kjent fra Det Norske Teatret, tilfører filmen en egen ro og stemning, og prestasjonen lover godt for rollen hun spiller som Gunvor Galtung Haavik i den kommende filmen «Iskyss». Filmens største prestasjon foran kamera skal likevel tilskrives danske Trine Dyrholm («Festen», «En Soap») i rollen som Agnes, moren som mister gutten sin. Hun er opprivende og overbevisende sterk, og bærer så vel sorg som ubalanse med bravur.

En seriøs, usentimental og menneskenær film som spiller på de mørkere driftene, men som heller ikke slipper tak i håpet og troen på enkeltindividet.