Et spørsmål om ære

"Blod og ære"- Håvard Bustnes
(Norge, 2008)

«Historien har ikke mening før du setter den inn i rette sammenhengen», sier «Big John» Klemetsen mot slutten av «Blod og ære», dokumentarfilmen som går i klinsj med Team Klemetsen. I utgangspunktet kan man tenke seg at en film om Ole «Lukkøye» Klemetsen og hans nærmeste er for spesielt interesserte. Til det stemmer også til en viss grad, men du skal ikke undervurdere hvilken universell historie som ligger i en familie som ifølge far selv aldri har passet inn i den norske offentligheten.

Filmen handler mer om John Klemetsen enn om sønnens boksetalent, og mer om det sterke familiebåndet og arven fra fedrene enn om en karriere som etter en bratt oppoverkurve endte på en matte i en ring av profesjonell kynisme. Men når det er sagt, så hadde selvsagt ikke denne familien vært et offentlighetens fenomen om det ikke hadde vært for «Ole Lukkøyes» bemerkelsesverdige karriere og farens trenerpersonlighet - musikerkarrieren i Johnny Band og «Ola var fra Sandefjord» til tross. På overbevisende måte setter familien selv sin egen historie - ikke minst årene der far og sønn reiste verden rundt - inn i en sammenheng de selv fortolker. Bak ligger vissheten om at «Big John» selv ikke fikk høre hele sin fars historie før, som blant annet innebærer at han i godt voksen alder må se sitt eget liv og sønnens karriere i det perspektivet at han har røtter i det reisende folket, romfolket, deres kultur, sanger og gener.

Slik nyanseres det offentlige bildet av far og sønn, av treneren og bokseren John og Ole Klemetsen. Deres historie om et usedvanlig samarbeid, om tette bånd seg imellom og med familien der moren og broren Lille-John er selve limet i tilværelsen. I filmen levnes Norsk bokseforbund og det senere proffapparatet rundt de to, liten ære. Regissør Håvard Bustnes kunne kanskje gått enda tettere inn i denne materien, rett og slett fordi den åpner døra på gløtt til et maktspill i toppidretten som er interessant på et bredere plan enn for boksemiljøet alene, og som i denne sammenhengen ble enda mer spesielt fordi en far insisterte på å være sin egen sønns trener. I det ligger også en tapt ungdom, et felles ansvar og et helt spesielt behov for å forsvare sin egen posisjon, noe John Klemetsen gjør med store ord og skråsikre fakter. Dermed gir filmen en herlig korreksjon av det noe ensidige bildet offentligheten fikk av showet rundt trenerfaren og boksersønnen, samtidig forsterkes outsiderrollen.

Teknisk sett er filmen relativt konvensjonell, og spiller på kontrastene mellom før og nå, mellom et spenningsfylt liv i toppidrettens rampelys, og en ettertid med familien som omreisende bryllups- og eventmusikere, og sterke scener med etterpåklokskap, blottstillende følelser, sykdom og framtidstro. Selv om filmen blir dratt mellom å være en tilbakeskuende og arkivfilmdrevet sportsdokumentar, og et nært og intimt portrett av en ikke helt vanlig familie, er den en av de bedre filmene om sport vi har sett her til lands, men også et tidsbilde og et godt nærbilde på samhold, arv og ære som fortjener sitt publikum.