Søvngjengere

"Ploy"- Pen-Ek Ratanaruang
(Thailand, 2007)

Her har vi et døsig, drømmende smalfilmdrama som ble vist på Film fra Sør-festivalen i fjor. «Ploy» er laget av en av Thailands mest spennende regissører, her hjemme mest kjent for oppturen «Last Life in the Universe» (2004). I yngre dager ble Pen-Ek Ratanaruang sammenlignet med Quentin Tarantino, men de dagene er for lengst over. «Ploy» er slett ingen cool actionkomedie i stil med hans gjennombruddsfilm «6isxtynin9», men en tyktflytende smalfilm preget av jetlag og søvnmangel.

Ekteparet Wit og Dang har en tjue timer lang flytur bak seg da de ankommer hjembyen Phuket. De siste ti årene har de bodd i USA, men nå er de tilbake for å delta i en begravelse, utslitte og døgnforvirrede. Forholdet deres har for lengst mistet lidenskapen, så Dang trøster seg med sprit og piller. Mens hun forsøker å sove på hotellrommet sitter Wit i baren, der han blir kjent med ungjenta Ploy, som venter på moren sin. Baren er i ferd med å stenge, så Wit foreslår at hun blir med opp på hotellrommet noen timer, tilsynelatende uten snuskete intensjoner. Ploys nærvær maner allikevel opp den svarte sjalusien i kona Dang, som forestiller seg det verste. Mens ekteparet sliter med sine samlivsproblemer blir vi også kjent med en ryddehjelp som steller i stand sexleker sammen med hotellets bartender, erotiske scener som angivelig har gitt «Ploy» problemer med sensuren i hjemlandet.

Historien tar etter hvert noen uventede vendinger inn i voldtekt, kidnappingsdrama og muligens mord - men innen den tid er skillelinjene mellom virkelighet og fantasi hvisket helt ut. «Ploy» luller oss inn i en døsig gråsone mellom søvn og halvveis våken tilstand, der drømmer og fantasier sniker seg ubemerket inn i hverdagen. Etter hvert er det umulig for både karakterene og publikum å skille dem fra hverandre. Dette er en vagere, mer uhåndgripelig film enn «Last Life in the Universe», og en historie med et betydelig smalere nedslagsfelt. Regissør Ratanaruang vil nok klare å hypnotisere en del kinogjengere inn i sin egen drømmeverden med sin sedate fortellerytme, men han bygger samtidig opp en helt særegen stemning her. Ikke lett å bli klok på, og i seigeste laget - men uansett minneverdig.