Mumie Mia!

"Mumien: Dragekeiserens grav"- Rob Cohen
(USA, 2008)

Filmen har ny regissør og flere ferske fjes, men det samme overforbruket av tvilsomme dataeffekter.

Det har gått syv år siden forrige film, og historien spoler fram til 1946. Etter alle mumiestrabasene har helten Rick (Brendan Fraser) og kona Evelyn (Maria Bello) slått seg tilbake i et slott i England. Ekteparet er i ferd med å kjede hverandre skvatt i hjel da de får i oppdrag å frakte en kulturskatt tilbake til Shanghai, der Evelyns bror tilfeldigvis driver en nattklubb. Også på plass i Kina er O'Connell-parets sønn Alex (Luke Ford), som har vokst opp til å bli en eventyrer i tjueårene. Han har akkurat avdekket gravkammeret til keiser Han (Jet Li) - som for to tusen år siden ble forbannet av trollkvinnen Zi Juan (Michelle Yeoh), og siden den gangen har vært forsteinet i terrakotta sammen med sin mektige hær. Det går som det må gå: Keiser Han vekkes til live, så familien O'Connell må farte rundt for å forhindre at den krigshissige keiserens dataanimerte terrakottasoldater beleirer Kina.

«The Mummy»-filmene har vært populære «blockbusters» for et publikum som har vært sultefôret på arkeologisk actionunderholdning. De to første filmene gjorde et halvhjertet forsøk på å fylle tomrommet etter Indiana Jones, men nå som Indy selv har vendt tilbake i «Krystallhodeskallens rike» er det vanskelig å skjønne poenget med «Dragekeiserens grav». Filmen starter på topp, med en kinesisk prolog som kunne ha vært et storslagent «Wushu»-eventyr i seg selv. Dessverre går det fort nedover så snart vi blir gjenforent med filmseriens helter. Utgangspunktet er bra, og tanken på et lettbent actioneventyr for hele familien er appellerende - men utførelsen er skranglete og manuset heller håpløst.

Regissør Stephen Sommers er byttet ut med Rob Cohen, som opprettholder tradisjonen med stivbente forsøk på humor, ulogiske eventyr og veldig ujevne dataeffekter. Siden sist har Rachel Weisz vunnet en Oscar, og takket dermed nei til å gjenta sin rollefigur Evelyn O'Connell. Hun er byttet ut med Maria Bello, en dyktig og sjarmerende skuespiller som totalt mangler kjemi med Brendan Fraser. Sistnevnte overlater mange av actionscenene til sin filmsønn Luke Ford, noe som føles desto mindre appellerende etter å ha sett Shia LaBeouf i «Krystallhodeskallens rike». Dette er dessuten et totalt sløseri av den karismatiske kampkunstneren Jet Li, som under mesteparten av spilletiden er skapt på data, og aldri får sjansen til å vise hva han er god for.

Skuespillerne er uansett fortapt inni denne effektgrøten mens de beiner fra actionscene til actionscene. I et øyeblikk forvandler Jet Li seg til et trehodet dragemonster, så senere en dataanimert kjempeape. Det sier sitt at dette ikke er filmens mest fjollete øyeblikk: Det tangeres lett av en gruppe avskyelige snømenn som spiller amerikansk fotball med kinesiske soldater.

Tempoet er høyt, noen av actionsekvensene spektakulære og man kan ikke helt avskrive en film som ender med at en hær av zombiesoldater vekkes til live i beste «Army of Darkness»-stil. Har du lave krav til popkornfilm vil du muligens la deg underholde, men du vil neppe være særlig stolt av det.