Kaldt ute, kaldt inne

"Jakthunder"- Ann-Kristin Reyels
(Tyskland, 2007)

Smalfilmdistributøren Filmoptimistene lever virkelig opp til navnet sitt denne gangen, og gjør et standhaftig forsøk på å utfordre selveste Batman med et vinterkaldt filmskoleprosjekt.

16-åringen Lars (Constantin von Jascheroff) og hans tafatte, fraskilte far Henrik (Josef Hader) har flyttet til en gård i det ugjestmilde vinterlandskapet på landsbygda i Uckermark-regionen. Fint få av de fastboende ønsker å ha noe med innflytterne å gjøre, men det forhindrer ikke at pappa Henrik har høytflygende planer om å bygge om låven deres til et bryllupshotell. På vei til en julemiddag med moren sin i Berlin blir Lars kjent med den døve gladjenta Marie (Luise Berndt). De finner hverandre over et slag bordtennis hos husmorforeningen, og tilbringer stadig mer tid sammen. Til hennes fars økende frustrasjon. Kjærlighetsforviklinger er det ellers mer enn nok av i Lars' familie: Faren har innledet et forhold til sin ekskones søster, mens ekskona på sin side er sammen med en spradebasse som knapt er eldre enn sønnen. Alt kulminerer i en familietragedie på julaften, under en anspent middag der høytidsstemningen ikke direkte står i taket.

Siden «Jakthunder» er fortalt gjennom øynene på tenåringen Lars er alle de voksne frustrerte, ulykkelige stakkarer helt ute av stand til å uttrykke følelsene sine. Temaet her er isolasjon, kommunikasjonsproblemer, angst og fortrengte spenninger i en heller dysfunksjonell skilsmissefamilie. Den følelsesmessige kulden er representert ved et konstant vintervær, og regidebutant Reyels knusler ikke med metaforene, akkurat. Her er det symbolske smådyr som er fastfrosset i isen, en avlivet hund og en flådd hare, alle overtydelige representanter for karakterenes følelsesliv.

Bevares, filmen er skikkelig bra spilt, særlig av de to unge hovedrolleinnehaverne, og& tja, filmplakaten er i alle fall veldig stilig. «Jakthunder» har gjort det skarpt på flere festivaler rundt om i verden, men kan trygt kalles en smalfilm for spesielt interesserte. Dog ikke smalere enn at det til tider er en underfundig, tragikomisk humor å spore i dette saktmodige, beskjedne sosialrealistdramaet.