Superdrittsekken

"Hancock"- Peter Berg
(USA, 2008)

Det er en god idé, dette med en superhelt som gjør mer skade enn godt, og som faktisk må håndtere konsekvensene av handlingene sine. I de fleste tegneserier og filmer kan de flygende heltene slippe unna med masseødeleggelser i sin jakt på superskurkene - mens i virkeligheten hadde de trolig endt opp av søksmål og slengt i fengsel. Sånn sett er «Hancock» en mer realistisk vinkling på superheltmytologien, men langt fra realistisk nok. John Hancock (Will Smith) våknet opp på sykehuset for åtti år siden med hukommelsestap og superkrefter. Usårbar og mutters alene. Siden den gangen har heltedådene hans blitt tatt som en selvfølge i Los Angeles, og Hancock har blitt en bitter, forfylla Møkkemann som er hatet av de fleste.

Under en av sine fylleflyginger redder Hancock den idealistiske reklamemannen Ray Embry (Jason Bateman) fra å bli påkjørt av et tog. Han forårsaker full stopp i togtrafikken og totalt kaos, men Ray er uansett så takknemlig at han inviterer Hancock hjem på middag til kona Mary (Charlize Theron) og sønnen Aaron. Så tilbyr Ray å gi Hancock med å forbedre sitt frynsete rykte, og setter i gang med å gi ham en imageoverhaling. Hancock kunne saktens trenge en venn, siden han har over 600 søksmål mot seg, og nå er etterlyst av politiet. Som en del av PR-strategien lar Hancock seg frivillig fengsle, i påvente at krimstatistikker i Los Angeles går så høyt i været at politisjefen slipper ham ut igjen. Og snart gjenoppstår Hancock som en politisk korrekt, stoisk superhelt. Deretter tar filmen en hundre og åttigraders sving, og roter seg inn i et sidespor som hadde fungert best som en separat oppfølger.

Den første halvparten fungerer veldig bra, men «Hancock» virker veldig usikker på hva den ønsker å være: enten det er en komedie, svart superheltsatire, actioneventyr eller melodrama. Trolig i hovedsak en «summer blockbuster» som håver inn mye penger. Det er en interessant forhistorie her, men med sine kompakte nitti minutter suser filmen så raskt av gårde at vi bare får antydninger av den. «Hancock» benytter seg i grove trekk av den samme ideen som kvasikomedien «My Super Ex-Girlfriend», der Uma Thurman spilte en psykotisk superhelt som terroriserte ekskjæresten sin. Manuset til «Hancock» har sirkulert rundt i Hollywood det siste tiåret, men var i sin originale form betydelig grimmere - før Peter Berg Hollywoodiserte det ned til noe mer lettfordøyelig og harmløst.

Ok, Hancock skremmer vettet av spydige småunger og ter seg som en skittstøvel. Men siden han spilles av Will Smith begrenser det seg hvor hensynsløs og råtten han kan være, og det ligger hele tida i kortene at han vil gjenoppstå som en helt. Smith har de siste årene gjort et krafttak for å strekke sine talenter. Smith spiller ikke for galleriet, gjøgler eller gjør seg til - men tar rollefiguren dønn alvorlig, og gir ham en patos som resten av filmen mangler.