Svensk blodperle

"La den rette komme inn"- Thomas Alfredsson
(Sverige, 2008)

Regissør Thomas Alfredson har tidligere bemerket seg med mastodontsatiren «Fire nyanser brunt». Han har fått til noe helt spesielt med prisvinneren «La den rette komme inn», basert på romanen av den svenske skrekkongen John Ajvide Lindquist. Snøen blåser mellom de grå boligblokkene i Blacksberg utenfor Stockholm i 1982. Da vi først ser tolvåringen Oscar (Kåre Hedebrant) fekter han med en kniv, mens han fantaserer om å drepe plageåndene som mobber ham på skolen. Han er den typen unge det lett kunne ha gått galt med, hvis han ikke hadde et så mildt, passivt vesen.

Oscar sluker alt han kommer over av bøker om drapssaker, særlig fascinert av en seriemorder som herjer området. Foreldrene er skilt og fraværende, så Oscar dingler for det meste rundt på egen hånd, venneløs og ensom. Men en kveld blir han kjent med Eli (Liena Liandersson), en svarthåret pike på «omtrent tolv år» som har flyttet inn i oppgangen sammen med sin «onkel» Håkan (Per Ragnar). Eli hevder at hun aldri kan være venner med Oscar. De finner allikevel noe i hverandre, og tilbringer stadig mer tid sammen. Alltid på kvelden, alltid i mørke. Eli oppfordrer Oscar til å slå hard tilbake mot mobberne, og banker stadig på soveromsvinduet hans. I fjerde etasje. Oscar oppdager flere snodige ting med Eli. Hun merker ikke kulde, lukter besynderlig og hevder at hun ikke er en pike. Og Eli trenger blod for å overleve.

Selv uten de fantastiske elementene hadde dette vært en sterk, stemningsfull oppvekstskildring og en riktig vakker, usentimental kjærlighetshistorie mellom to unge «outsidere». Med et utsøkt filmfoto av Hoyte Van Hoytema, og veldig velcastede barneskuespillere. Men vær obs på at dette på ingen måte en film for barn. «La den rette komme inn» er i tillegg en dunkel realistgrøsser som inneholder flere magesterke elementer - og ja, hvis du skulle være i tvil: en vampyrfilm. Et par av overraskelsene i historien er så subtile at man neppe oppdager dem første gangen. Det ville være direkte ufint å avsløre dem her, men så mye kan sies: Elis kommentar om at «Jag är ingen flicka» kan tolkes flere veier. Det er klart, når man adapterer en tykk bok til lerret vil enkelte ting forsvinne på veien. Flere kontroversielle elementer fra romanen er fjernet i filmen, trolig med rette - deriblant referanser til pedofili og politidrap. Historien er allikevel ikke så bemerkelsesverdig som måten Alfredson forteller den på.

Alfredson tar seg god tid til å bygge opp atmosfæren, som blir stadig mer ladet. Og når skrekkscenene først kommer, angriper de uten forvarsel. Disse scenene blir desto mer sjokkerende fordi Alfredson ikke dveler ved dem, men bare fanger opp hendelsene med et passivt, statisk kamera som om de er en naturlig del av hverdagen. Blant de få feiltrinnene er et par tilfeller av computereffekter som bryter med realismen, særlig i et øyeblikk der en av karakterene blir angrepet av en bunt med iltre datakatter. Disse utonene er allikevel bagateller, og ikke noe som nevneverdig ødelegger denne stemningsfulle, unike godbiten. Forfatteren John Ajvide Lindqvist har skrevet manuset til filmen, noe som forsikrer at den er en trofast gjenfortelling av boken. Han er selv strålende fornøyd med resultatet, som han beskriver som «et mesterverk». Denne anmelder er tilbøyelig til å være helt enig med ham i det.

Advarsel: en amerikansk nyinnspilling er allerede under planlegging.